Integritet

«De som ærer meg, vil jeg ære. Men de som forakter meg, skal bli til skamme.» (1 Sam 2,30)

Daniel og hans tre venner var fanger i et fremmed land. Men kong Nebukadnesar overrasker dem ved å tilby dem den fineste kosten det babylonske kjøkkenet kunne tilby og den mest utsøkte vinen, direkte fra Babylons hengende hager. Hvilken gjestfrihet! Men Daniel og vennene hans sto ovenfor et dilemma: Maten og vinen som ble servert sto under Guds fordømmelse ut ifra det de hadde lært i sabbatskolen (se Ord 20,1; 3 Mos 11,3.9). Hva skulle de gjøre? Skulle de være trofaste mot Gud? Daniel og vennene hans hadde alle grunner til å fire på reglene. Som slaver måtte de jo spise det som ble servert. Det var uforskammet mot kongens gjestfrihet å nekte. Han ville garantert ta det ille opp og kanskje t.o.m. drepe dem. Dette var jo en så liten sak. Man må jo ikke være fanatisk! Og forresten, hoffsjefen ville helt sikkert ikke gå med på det uansett, så hvorfor prøve å spør? De kunne jo spise bitte litt og siden spytte ut det dårlige. Kanskje kunne de være et bedre vitne for babylonerne om de anpasset seg litt mer deres kultur? Og når man tenker etter, hvorfor i det hele tatt være tro mot Gud? Han hadde jo tilsynelatende forlatt dem og overgitt dem til denne lidelsen. Slik resonerer mange. Men Daniel og vennene hans hadde en annen holdning. De elsket Gud og ønsket å lyde ham i smått og stort, uansett omstendighetene. Gud velsignet deres integritet hundrefold. De fikk større visdom og ære enn alle de andre og ble et redskap for å frelse t.o.m. verdens da mektigste mann. Mange av dagens ungdommer (og voksne) er villige å lyde Gud bare når omstendighetene er gunstige: «Jeg skal holde sabbaten hellig om sjefen gir meg fri.» «Jeg skal være trofast med min tiende så lenge jeg har råd.» «Jeg skal følge sannheten så lenge vennene mine gjør det.» Hvor få er det ikke som, liksom Daniel og vennene hans, våger å gjøre det som er rett fordi det er rett og overlater følgene til Gud?